Tanker om fullmakter

I dag skal jeg en tur til Bukarest for å gi fullmakt til regionssjefen slik hun kan kjøpe en leilighet. Denne fullmakten gis ved at min underskrift påføres et seks siders dokument i nærvær av en notarius publicus som sjekker at alt er slik det skal være. Dette gjør vi for at alle som er involverte i denne transaksjonen skal få det slik de ønsker det, og for at vi til slutt skal nå målet som er å anskaffe eiendom nummer to til Frelsesarmeen i Romania.

Har dette noe med dagens vers å gjøre?
Ikke direkte, men det er noen paralleller:

Og dette er det han har lovet oss: det evige liv.
1 Joh 2:25

Løftet er knyttet til det å være tro mot det vi har hørt fra begynnelsen av - det som er rett. Johannes var opptatt av barnekåret: 

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn
Joh 1:12 

Denne retten er også en makt. Ordet som brukes i grunnteksten, kan like gjerne oversettes med «makt» - slik det gjøres f. eks. på russisk (власть) og i mange engelske oversettelser (power). Som hans barn har jeg altså fått en form for fullmakt, en rett til å gjennomføre hans vilje. Da disiplene mottok Den hellige ånd, gikk det opp for dem at de hadde fått en fullmakt til å spre evangeliet. Det kom til uttrykk i Peters tale på pinsedagen: 

«Vend om … For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.»
Apg 2:38-39 

Alle disse rettighetene er altså skrevet ned i et dokument, ikke på seks sider, men i sekstiseks bøker, og jeg tror Den hellige ånd har hatt rollen som publicus notarius som sørget for at alt gikk riktig for seg.  

Dagens ‘manna’:

Jeg har fullmakt til å formidle løftet om evig liv

-------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’