Når «men» gir grunn til å takke

«Det er så mye om og men», kan jeg si med et sukk. Jeg møter mange «men» her jeg er nå. Da ungene var små hendte det at «men» kom som en protest mot noe de ikke ville gjøre, og da ble gjerne protesten avfeid med: «Ikke noe ‘men’!».

Det er flere velsigna gode «men» i Guds ord. Det dukker som et ord fullt av håp allerede i skapelsesberetningen (1), og det samme ordet gir håp i dag:

For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.
1 Joh 2:17

FNs klimatoppmøte i Paris som startet i går, er egentlig en sterk bekreftelse på at dagens vers er en profeti. «Verden går til grunne med alt sitt begjær» kunne like gjerne vært uttalt av en klimaforsker, bortsett fra at han sannsynligvis hadde sagt: «På grunn av begjær vil verden gå til grunne». Det er begjæret som fører til misbruk av naturen. Verden har nok til å dekke menneskenes behov, men det er aldri nok til å stille vårt begjær.

Da er det godt med et «men» som etterfølges av et løfte. Det er et løfte med «holdbarhetsgaranti». Siden jeg har trukket inn klima som illustrasjon, er det på sin plass å minne meg selv om at det er Guds vilje at jeg også skal være en god forvalter av jordens ressurser, og det er viktig og riktig. 

Samtidig er Johannes’ tankegang om Guds vilje at vi skal «kjenne … den eneste sanne Gud, og ham han har sendt» (2). Kjenner jeg ham, vil hans Ånd hjelpe meg til å gjøre de rette valgene.

Dagens ‘manna’:

Løftets «men» gir grunn til å takke!

----------------------------------------------------
(1) Se refleksjonen: «Men» 
(2) Joh 17:3
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’