«OK da – så tar jeg med en til!»

Han kan ha tenkt slik, Johannes, etter at han egentlig har avsluttet fortellingen sin. 

I så fall er han ikke så ulik mange forkynnere. Jeg har selv gått i den fella mer enn en gang. Gjennom bønn og forberedelse hadde jeg bestemt meg for hva som var målet med talen, og jeg visste hvor jeg ville ende. Mens den framføres og jeg nærmer meg slutten, kommer jeg på en opplevelse som illustrerer poenget så utrolig godt, og så tar jeg den med. 

Noen ganger var det riktig, mens andre ganger burde jeg ha stoppet slik jeg hadde tenkt. Johannes kommer plutselig på et tegn som han burde tatt med likevel. Eller, som flere teologer foreslår, det var noen av disiplene til Johannes som føyde til en av beretningene de hadde hørt ham fortelle. Uansett om det er Johannes eller andre som skriver:

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen.
Joh 21:1

…er jeg uendelig glad for at dette «tilleggskapittelet» er med i det flotte evangeliet. Det er mange som regner denne fortellingen som et favoritt-kapittel i Bibelen, og som takker Gud for at det kom med. Dersom du blir med meg videre i dypdykket i det 21. kapittelet, vil du oppdage at det er veldig mye som er «typisk» for Johannes. Men som vanlig kommer jeg til å ta det bit for bit. Det blir lettere å fordøye på den måten.

I dag gleder jeg meg over at det må ha vært hjertet overstyrte hjernen hos Johannes. I Guds rike er det god plass for begge deler. Det skulle bare mangle – Gud er en raus Gud som har skapt begge deler.

Dagens ‘manna’:

I Gud rike er det plass for både hjerte og hjerne (1)

----------------------------------
(1) Tanken er egentlig ganske typisk for Johannes.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes