Om alle brassblåsende familiemedlemmer hadde vært i nærheten, tror jeg det hadde blitt et ganske stort orkester, og i tillegg hadde det vært et stort sangkor som kunne synge «Alltid freidig når du går», «Jesus har en bok i himlen» og flere av de sangene som vi forbinder med min morfar. I dag er det 100 år siden han ble født.
I går avsluttet jeg kapittel 20 i Johannesevangeliet med denne strofen:
Men disse (tegnene) er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.Når jeg velger å skrive et minneord etter morfar, er det av samme grunn. Da han ble frelst i slutten av tenårene, fikk livet hans en helt ny retning. Han ble soldat i Frelsesarmeen ikke lenge etter. Vitnesbyrdet som han avla under innvielsen, ble funnet igjen i papirene etter ham og ble lest under begravelsen for drøye ni år siden. Der fortalte han at hans kall til tjeneste primært var til barn og unge, og dem som har falt utenfor samfunnet. Det ble programerklæringen han levde etter, og det preget livet hans helt til Herren hentet ham hjem et par uker før han flyte 91 år. Han var trofast mot sitt kall – det visste også alle de som kom i begravelsen. Derfor var det ingen overraskelse at det også var noen som ble frelst i forbindelse med begravelsen. De hadde sett "tegnene".
Joh 20:31
Da jeg sist arbeidsår fikk være i Vestre divisjon, bød det på mange kommentarer i flere av korpsene. Jeg har ikke tall på hvor mange som sa: «Da jeg var ung og flyttet til Stavanger, hadde jeg et reservehjem hos dine besteforeldre!», og jeg visste at det var sant for jeg hadde sett det fra jeg var liten gutt.
Selvfølgelig hadde morfar sine feil, men han var trofast mot sitt kall fra Gud og mot det løftet han hadde gitt Gud om å tjene Ham som soldat i Frelsesarmeen.
Når jeg om noen timer skal undervise de nye kadettene på offisersskolen i Øst-Europa, skal jeg presentere meg selv. Min Frelsesarme-historie begynner med morfar. Bildet er fra et avisoppslag da han var 82 år. «Han ga alt for Herrens hær» gjaldt som fanebærer i 17. mai-toget, men det stemmer også i overført betydning.
Da jeg besøkte ham siste gang sommeren 2006, snakket jeg med ham lenge uten at han kjente meg igjen. Da tok jeg ham med meg ut i dagligstua hvor det sto et piano. Så spilte jeg noen av sangene han kjente. Plutselig kjente han meg igjen. Han avbrøt spillingen min og forkynte for de andre på sykehjemmet: «Dette e’ det eldste barnebarnet mitt, han tjene’ Jesus i et land langt vekke!» Jeg tror han var litt stolt.
Nå er jeg i «landet langt vekke» igjen, og jeg er stolt fordi jeg hadde en morfar som var så trofast mot kallet. Det gir meg mot til å holde ut, og jeg skriver dette for at du skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at du ved troen skal ha liv i hans navn. Jeg tror ikke det er andre enn Jesus som gjennom et menneske som morfar kan skape ringvirkninger som kan nå så langt.
Dagens ‘manna’:
Trofasthet er et sterkt tegn!--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar