Vil jeg stille betingelser for å tro?

 
Tomas stilte veldig klare betingelser for å tro:

«Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Joh 20:25b

Jeg innbiller meg at Tomas senere i livet angret på kravet han stilte. Generelt er jeg veldig fornøyd med de ordvalgene som er gjort i 2011 oversettelsen av Bibelen, men ikke i det sist leddet i dagens vers. Både 1978/85 og 1930 oversettelsene bruker «vil» i stedet for «kan». 1930 sier det veldig sterkt: «vil jeg ingenlunde tro». 

Det betyr ikke at å bruke «kan» nødvendigvis er galt. Hjelpeverbet er på sett og vis valgfritt ettersom det ikke finnes på originalspråket, men i min begrepsverden er det stor forskjell på å kunne og å ville. Tomas kunne latt være å stille betingelser, men han valgte å gjøre det. Dermed er det et spørsmål om å ville. 

Gjennom samtaler om tvil og tro, opplever jeg ofte mennesker som setter betingelser for å tro. «Dersom noen kan bevise for meg at det er et liv etter dette, vil jeg tro!», er et eksempel, og det finnes mange flere. Dermed lukkes ofte døren for mysteriet, og troen forvandles til en mulig aksept av tilgjengelig bevismateriale. Jeg velger å leve «betingelsesløst» i spørsmål om tro. Det er et bevisst valg, og jeg opplever at det gjør livet rikere.

Dagens ‘manna’:

Det er troen som gir visshet, ikke motsatt.

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes