Var gleden er selvfølge?

«Dette er da å stadfeste en selvfølgelighet» var min umiddelbare tanke da jeg leste dagens vers:

Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren.
Joh 20:20

Men er det egentlig en selvfølge at de ble glade? 

De kunne ikke beskylde ham for at han ikke hadde sagt fra at de skulle se han igjen, for det kommer veldig tydelig fram i hele evangeliet. Ja, han hadde til og med forutsagt at de skulle bli glade: Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere. (Joh 16:22)

Profetien kan være hovedgrunnen til at Johannes bruker seks ekstra ord i sin kjappe stil til å fortelle om gleden. Men dersom jeg hadde vært en av de tilstedeværende disiplene, tror jeg at gleden hadde vært ispedd en smak av forlegenhet, og mange spørsmål:

• «Hvorfor gjorde jeg ikke mer for ham da de fanget ham?»
• «Hva kunne jeg har gjort annerledes da – og nå?»
• «Dette har han faktisk forutsagt, og jeg trodde det ikke!»
• «Vi har hørt at han lever, og sitter likevel livredde bak låste dører, hva tenker han om det?»

Men heldigvis kom ikke Jesus med «Døkk sit her og glor!». Han kom heller ikke ikke med irettesettelser, men med det som kanskje er den aller beste hilsen mennesker kan få: «Fred være med dere!». Slik blir det glede av, og slik møter han meg hver dag.

Derfor lengter jeg etter å få hilse mennesker med den samme fred, Guds fred!

Dagens ‘manna’:

Slik han møter meg, vil han at jeg skal møte andre!

------------------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes