Hva er vitsen med å se Herren?

Spørsmålet har en fortsettelse, men den kommer siden. Det er mulig spørsmålet virker konstruert, for de fleste som leser denne bloggen vil nok tenke at det å se Herren er så viktig at det er et mål i seg selv. Moses ønsket det, og mange av Bibelens helter lengtet etter å se Herren. 

David er som vanlig den som setter ord på det: Jeg minnes at du har sagt: «Dere skal søke mitt ansikt.» Ditt ansikt søker jeg, Herre. (Salme 27:8). 

Derfor er det et legitimt ønske, og det er ikke så rart at det første disiplene sier til Tomas når han er sammen med dem igjen er:

«Vi har sett Herren»
Joh 20:25a

Noen dager tidligere hadde Herren deres dødd på et kors, men nå hadde de sett ham levende – oppstått fra de døde. Men hva var vitsen med å se en levende Herre dersom det ikke fikk noen praktiske konsekvenser for dem?

Veldig mye av fortellingene om Jesu oppstandelse handler nettopp om gleden som ikke fikk direkte konsekvens for hvordan de levde livene sine. De snakket om det seg imellom bak låste dører. De visste ikke hva de skulle gjøre, så de dro ut for å fiske slik de hadde gjort før. 

Til å begynne var det fantastiske med oppstandelsen for disiplene begrenset til en begeistring over at Jesus ikke lenger var død. De skjønte ikke at det som skjedde i påsken var noe langt mer og vidtrekkende en den isolerte hendelsen at ett menneske gikk fra død til liv. De hadde ikke sett at det samme hadde skjedd med dem.

Det er faktisk viktigere at jeg ser hvilken betydning det som skjedde har for meg og at det fører til en forvandling, enn å kunne si at jeg har sett Herren. For dersom ikke den forvandlingen finner sted, skapes det ikke tro verken hos meg eller andre. 

Så enkel er forklaringen på at Tomas tvilte. Jeg tror det er årsaken til at mange tviler i dag også! Folk hører at det vitnes, men de ser lite forvandling.

Dagens ‘manna’:

Herre, la meg se deg slik at andre ser meg i deg!

------------------------------------------  
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes