En "verdig" utgang?

Det er mye ved Jesu liv som er lite verdig en "Konge". Jeg har nevnt det før: Unnfanget utenfor ekteskap, født i en stall, levde som flyktning de første årene av sitt liv, for så å vokse opp i det lite prestisjefylte Galilea. Rettsprosessen mot ham var en farse. Han ble ydmyket til siste slutt og døde skammens død. 

Men så skjer det plutselig en endring. Rådsherrene Josef og Nikodemus slår seg sammen og gir ham en verdig gravferd:

Der hvor Jesus var blitt korsfestet, var det en hage, og i hagen en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i. Fordi det var helgaften for jødene, og fordi graven var så nær, la de Jesus i den.
Joh 19:41-42

I følge synoptikerne må de to ha kjent godt til den graven, for det var en grav Josef, som skal ha vært svært rik, hadde fått hugget til seg selv. Derfor visste de også at ingen hadde ligget i den. Det paradoksale er at dette skjer av hensyn til jødenes skikker. Aner vi også her noe av ironien i evangeliet?

Det var kanskje til og med en nødløsning for at Jesus ikke skulle provosere til og med etter at han var død? Uansett blir den "verdige" begravelsen en sterk kontrast til mye av den uverdigheten Jesus hadde opplevd i livet sitt. Kanskje det til og med er et symbol på at han ved sin død gir mulighet for verden til å gjenvinne sin verdighet? 

Og kanskje det er noe av den verdigheten en verden er i ferd med å gjenvinne ved synet av uverdigheten i dagens flyktningekatastrofe. Hvor mye skal det egentlig til for at en verden vekkes for de sentrale verdiene i den kristne tro: Dere skal elske hverandre slik jeg har elsket dere? Da kan vi ikke lukke våre hjerter. 

Nikodemus ga "kongen" en verdifull salve og Josef ga ham en rikmanns grav. Kanskje de tenkte: "Det er da det minste vi kan gjøre". Og ved å gjøre det "minste" gjenvant de noe av den verdigheten de hadde mistet ved å holde sin tro og sine verdier for seg selv. Kanskje det er slik jeg bør tenke i møte med verdens nød:

Hvilken gjerning er da "det minste jeg kan gjøre"?

Den som finner svaret på det og gjør noe med det, har tatt et skritt i verdig retning. Det var det Josef og Nikodemus gjorde, og jeg tror de fant seg selv og livet i Ham de trodde på. 
------------------------------
  Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes